onsdag 20. februar 2013

Romersk ørn over tempelporten i Jerusalem


For å smigre romerne hadde Herodes den store latt plassere en stor gyllen romersk ørn over hovedporten inn til tempelet i Jerusalem. Dette var selvsagt et betydelig irritament for jødene og ikke minst for fariseerne.
Noen måneder før Herodes' død, mens han lå syk i Jeriko, tok en gruppe jøder, ledet av to prominente fariseere, ned den store romerske ørnen. Fariseerne som ledet gruppen er navngitt som Judas og Mattbias. De skyldige i nedtagelsen av ørnen ble fanget og rundt 40 menn ble dømt til døden og brent levende.
Forholdene i Judea var etter denne hendelsen såpass kaotiske at den romerske legat i Syria og øverste romerske representant i regionen, Publius Quinctilius Varus, bestemte seg for å realisere planene om en permanent romersk garnison i Jerusalem. En beslutning som kan ha trigget opprøret som utbrøt i kjølvannet av Herodes den Stores død (år 4 f. Kr).

Antoniaborgen
Den romerske garnison fikk etterhvert fast tilhold i Antoniaborgen like ved tempelplassen. Ifølge Josefus rommet den boliger, bad, kasernebygninger og gårdsrom.
Antoniaborgen lå ved det nordvestlige hjørnet av tempelområdet, antageligvis der hvor Nehemja tidligere hadde bygd den borg som er omtalt i Nehemja 2:8. Tidligere het borgen Baris, men til ære for Marcus Antonius endret Herodes navnet til "Antonia".
Som den  jødiske øversteprest og regent, Johannes Hyrkanus, hadde gjort før ham, lot Herodes prestenes klær bli oppbevart i Antoniaborgen. Sannsynligvis for at den til dels paranoide Herodes skulle kunne føre en viss kontroll med øverstepresten.

Augustus  underkjenner Herodes' testamente
Et annet forhold som ytterligere kan ha forsterket kaoset var at Herodes' testamente var endret så mange ganger at Augustus nektet å bekrefte det (testamentet ble godtatt av Augustus senere, etter at noen sentrale punkt var strøket).
Augustus hadde forøvrig vært velvillig innstilt overfor Herodes, noe som blant annet viste seg ved den gest at Augustus i lang tid hadde sponset to daglige offer i tempelet hvor det ble fremsagt bønner om velsignelser over Augustus.

Selv hardbarkede romere var sjokkerte over Herodes som til og med hadde drept sin kone, Mariamne, hennes mor, sin svoger og to av sine sønner med Mariamne, som han fikk kvalt.
Tre år etter denne hendelsen drepte han også sin eldste sønn.
Augustus uttalte hoderystende at det var sikrere å være Herodes' svin enn hans sønn...
Alt i alt hadde Herodes hatt 10 hustruer, og sikkert en rekke medhustruer.
Hos Josefus går det frem at Herodes også var en utøvende homoseksuell, det navngis en Karos som skal ha vært en av Herodes' mannlige elskere.

"Herodes ville sikre sorg over egen bortgang"
Det vakte betydelig oppsikt da Herodes like før sin død lot fengsle en stor gruppe prominente jøder i den hensikt at de skulle henrettes straks etter hans død "for å sikre at det ble sorg i landet ved hans bortgang". Disse ble sperret inne på en hippodrom i Jeriko i påvente av Herodes' død.
Men dette post mortem ønske fikk ikke Herodes oppfylt da disse personer straks etter hans død istedet ble sluppet fri av Herodes' søster Salome og hennes mann Alexis.

Barnemordene i Betlehem
Det bør tilføyes at Herodes i Mat 2:16 refereres til i forbindelse med barnemordene i Betlehem som han skal ha forordnet i håp om å få drept Jesus barnet - Messias, som Herodes hadde hørt vismennene fra østen fortelle om. De tre øvrige evangeliene nevner ikke noe om disse barnedrapene. 
Det fins heller ingen andre kilder som viser til barnemordene i Betlehem. Dette forhold har ført til skepsis om disse barnedrap virkelig har funnet sted.
Men at Herodes var kapabel til å gå til et slikt skritt er det ingen grunn til å betvile, det bekreftes i høy grad av Herodes' biografi.
På denne tiden var det bosatt rundt 1000 personer i Betlehem. I følge beregninger ville antall barn som var to år eller yngre, vært circa 20. I tillegg kommer, som Matteus nevner, de barn som ble myrdet i de omkringliggende landsbyer.

Opprøret i år 4. f.Kr.
Opprøret som brøt ut i kjølvannet av Herodes' død bredte seg raskt ut over landet og jødene grupperte seg om mer enn en messiaskandidat. Det kom til flere stridigheter hvor jødene høstet en viss suksess. Men opprøret ble effektivt slått ned da Varus inntok landet med sine legioner tidlig på høstparten. Den klart overdrevne størrelsen på romerhæren ved dette opprøret (minst tre legioner) avslører Varus som en svært forsiktig mann.
Da legionene nærmet seg Jerusalem vaiet allerede overgivelsesflagget på taket av palasset til Herodes den store. Jerusalem ble okkupert uten motstand.
Til skrekk og advarsel lot Varus rundt 2000 opprørere korsfeste langs veien fra Jerusalem til Damaskus. Et flertall av disse var visstnok fariseere. Historikeren Josefus beskriver hendelsen som en av de verste som noengang har rammet det jødiske folk.
Sannsynligheten er stor for at en del farsieere og andre flyktet fra Jerusalem i denne perioden. En teori stiller spørsmål om far til Paulus i denne perioden flyktet med sin familie og slo seg ned i Tarsus, Kilikia.
Dette opprøret er ikke nevnt i Res Gestæ (minneinskripsjonen over Augustus). I jødiske skrifter er opprøret referert til som "Varus-krigen".

Et noe oversett aspekt er at mange av de fariseere Jesus senere ble konfrontert med måtte ha hatt denne grusomme hendelsen i frisk minne. Kanskje hadde de vært øyenvitner, kanske hadde flere av dem sågar fått sin egen far eller en nær slektning korsfestet langs veien til Damaskus? At opprørerne dessuten hadde samlet seg om minst en messiaskandidat gjorde sannsynligvis sitt til at fariseerne i den nære ettertid så på utpekte messiaser med større skepsis enn noensinne.

Romerske historikere i antikken som omtaler Varus: 
Strabon - Velleius Paterculus - Sueton (Svetonius) - Tacitus - Florus - Cassius Dio.

_____________________________________________________

Antiokus IV Epifanes

Eva Braun

Fristedet i ødemarken

Hitler og pressekorpset